Artikkelen er henta frå Kjelda: nytt frå arkivarbeidet i Sogn og Fjordane. 2000 Vol. 4 Nr. 4
Evald Johansen om sin barndoms jul
Jeg har skrevet om oppveksten i Florø tidligere. Etter hvert dukker det opp flere minner fra den tiden som jeg skal prøve å skildre så etterkommerne kan få et innblikk av forholdene. I dag er det 3. juledag 1993. Da er det naturlig for meg å begynne med julen i min barndomstid.
Jul. Ordet får de fleste til å tenke på blide nisser med røde toppluer, hemmelighetsfulle pakker under glitrende tre, og små lette snøfnugg. Det er ikke noe galt i det, for julen skal jo være en gledes tid. Er det det, eller skal jeg si var den det?
Det er den tiden da mor strever seg ihjel med baking, pussing og vasking. I kommunehuset, der jeg vokste opp, var alt trehvitt, ingen maling, eller lakk på noen ting.
Det var mange tunge løft å ta for å holde skitten ute. Og i julen skulle det være ekstra fint. Kaffekjelen – om den er av kobber – måtte skinne som en stjerne. Gardinene vaskes og strykes og stives så de hang pent, og borduken fikk samme omgang.
Alle julekvelder er for så vidt spesielle for hvert enkelt menneske. Da skjer det noe som bare du husker etterpå, det knytter seg mange og rare minner til dem. Det var godt å legge seg julaften, minnes jeg, da hadde nemlig madrassen fått ”påfyll”. Madrassen ja, det var halmmadrasser i den tiden. Etter lenger du lå på den, jo hardere ble den, og det gjorde godt med litt ny halm i sengen. En sekk halm kostet en krone. Det var min jobb å få den hjem, og det samme med ved og kull, - måtte jo ha det ekstra varmt i julen. 0, 5 hl [hektoliter, 1 hl = 100 liter] kostet et par kroner. Men det hendte jeg måtte ”notere det” som det heter på ”fint”.
Vi hadde ikke flust med penger verken til jul eller andre tider. Men julekvelden hadde vi som regel ribbe, om vi ikke kunne stappe i oss av hjertens lyst, så var gleden stor om det ikke var noen overflod. Etterpå var det risengrynsgrøt, og alle ble vi mette. Kaffe måtte vi også ha selvfølgelig, og vi koste oss med kringle, julebrød og kaker som mamma har bakt.
Presanger hører julen til. Vi unger ble ikke bortskjemte med store og dyre presanger. Fikk vi en liten sak, var det nyttige ting. Gleden ble ikke mindre av den grunn. Mamma ville så gjerne, men pengene strakk aldri til. Vi hadde en tante som tjente i Bergen. Hun sendte noe til oss i flere år. Det knyttet seg alltid en viss spenning til hva vi fikk fra tante Rakel. Men det tok jo også slutt en gang.
Jul uten juletre var utenkelig, men det hendte vi måtte inn i Hestenesmarka for å finne et. Så var det juletrepynt da, ja det måtte vi for det meste lage selv. Julepapir, i mange farver – rød, gule, blå og hvite, er billig å kjøpe. Av dem lavet vi små kurver og lange lenker. Det var en æressak å ha fint juletre. Vi syntes juletreet tok seg fint ut, om det ikke var så mange kuler, var det levende lys, litt glitter og lenker med små flagg, pluss det vi unger laget. Når alt var kommet på plass, spedde vi på med bomull rundt treet. Når lysene var tendt, tok det seg veldig fint ut.
Senere på kvelden etter at vi var gode og mette, og hadde sett på gavene, fant vi fram et eller annet lesestoff, eller småpratet om alt eller ingenting. En julesang lot seg også høre. Hadde vi Ludo eller andre spill, var det som det skulle være. Det er alltid spenning med spill, om det er aldri så enkle.
Jul betyr ro – fred – glede. Da samles nær og fjern til en stille høytidsstund, og tankene får gjerne fritt spillerom: Til en annen tid, en annen jul, og framover til neste jul, og kanskje enda lenger. Det er så velsignet på en julekveld.